BJØRKA

Bjørkamedlem Tor Simen Ulstein stiller ut sammen med Gunn Harbitz på SKOG. Åpning 15. januar kl. 18.

Utstillingen viser et samspill mellom kunstnere av to generasjoner og av to ulike uttrykksformer (foto og skulptur). I utstillingen tvinnes deres blikk på natur, stein, nedbrytning og en ny begynnelse inn i hverandre. En fascinerende, stille kraft dannes: Den pirrer tilskueren dypt inn i sjelen. Naturen viser seg i et unikt samspill hvor nedbrytning, forvitring og jordsmelte gir næring, og vitner om ny vekst.

Tor Simen Ulstein: Atlanterhavsvollen

«Fotografier av passert og kommende tid» er et fotoprosjekt som skildrer de monumentale bunkerne langs Europas kyst. De ble bygget av Hitlers regime under andre verdenskrig som vern mot en alliert invasjon, og er i dag overlatt til naturens uunngåelige krefter. Med utgangspunkt i egne barndomsminner fra ferier langs de danske strendene, undersøker kunstneren bunkernes mystikk, brutale og tidløse estetikk, og deres historiske betydning – som strukturer fanget mellom menneskelig skaperkraft og naturens langsomme oppløsning.

Prosjektet følger en reise langs hele Atlanterhavsvollen, et 2 685 kilometer langt forsvarsverk fra Kirkenes i nord til den fransk-spanske grensen i sør, bestående av om lag 6 000 bunkere. Anlegget ble reist av den tyske Todt-organisasjonen under ledelse av rustningsminister og sjefsarkitekt Albert Speer. I dag står bunkerne ikke bare som levninger fra en annen tid, men også som speil for samtidens politiske og sosiale spenninger.

Prosjektet undersøker hvordan bunkerne, selv som forlatte strukturer, fortsatt bærer en sterk tilstedeværelse i landskapet. De fungerer som minner fra krig, men også som symboler på noe uavklart i vår egen tid. Gjennom fotografier av møtet mellom hav og land, der erosjonen gradvis spiser seg innover kysten, synliggjøres hvordan disse fundamentløse betongkonstruksjonene langsomt forflyttes, liggende strødd i naturens urolige grenseland.

Interessen for bunkerne har sitt utspring i en barndommelig undring over disse brutale, gåtefulle formene i strandlandskapet. Selv etter at deres mørke opprinnelse ble kjent, er det naturens langsomme gjenerobring som fremstår som det mest fascinerende. Bunkerne fremstår som fragmenter i et landskap i kontinuerlig forandring – ruiner som minner om Albert Speers visjon om å bygge for hvordan noe en gang skal fremstå som ruiner.

I dag står de som vitnesbyrd om en fortid, men også som varsomme markører for en fremtid som ennå ikke har funnet sin form. Gjennom fotografiet fastholdes denne doble tidsdimensjonen – bunkerne som både bærer minner og vokter det som skal komme.